Thomas Dybdahl har lagt melankolien bak seg: – Jeg er en annen person nå
Mye har endret seg siden Thomas Dybdahl slo gjennom som artist. 47-åringen har vokst fra melankolien, men finner fortsatt ikke ut av sosiale medier.
Fredag 23. oktober slipper han EP-en «Endless Sky » på Petroleum Records. Fordelt over sju låter plukker han opp tråden fra prosjektet «Fever» – en plate som vanskelig kunne hatt en mer uheldig timing.
– Den kom 13. mars 2020, så det var jo helt perfekt. Med den tittelen og, så det var jo helt gull, sier en ironisk Dybdahl.
Slippturneen ble avlyst, og han ble for første gang tvunget til å senke tempoet etter mer enn 20 hektiske år i bransjen.
– Jeg kan jo bare snakke for min egen del, og ja visst var det «fucked opp» – turneer gikk til helvete og økonomien gikk til helvete, men samtidig som artist, så tar du deg nesten aldri råd til å ikke reise og bare være ett sted og få litt ro i hodet og skrive og de tingene der, sier han.
Siden har han holdt seg engasjert med en rekke forskjellige prosjekter og uttrykk. Likevel var det noe ved «Fever» som forble usagt og som måtte gjenoppsøkes seks år senere. Dybdahl undrer seg:
– Kanskje det er noe nostalgi der, nesten?
Mindre melankolsk
Sammen med sin kreative sparringspartner Håvard Rosenberg har han blåst liv i det lekne og soulpregede uttrykket igjen.
– Det føles som vår egen lille klubb. Dette er liksom vårt lille sånn «pet project» å lage musikk i den boblen. Og det er veldig sånn boble også, ta med seg noe øl og vin og glemme alt annet. Det er sykt deilig å forsvinne litt inn i det, sier han.
Dybdahl slo for alvor gjennom med den milde og melankolske platen «...That Great October Sound » i 2002. 24 år senere er det en gladsang som sparker i gang «Endless Sky».
– Jeg er en annen person nå, tenker jeg. Kanskje melankolien tilhørte mer 20- og 30-årene mine. Da hadde jeg mer tid og overskudd til å tre inn i det. Men jeg føler meg ikke sånn nå uansett, jeg er mye mer lett til sinns, sier den nå 47 år gamle musikeren.
– Har det ikke i meg
Men også musikkverdenen har endret seg i løpet av samme periode, og det er ikke alle aspekter ved den som er like enkle å henge med på.
– Hadde jeg kunnet gitt meg selv et råd for ti år siden, så hadde det vært å bli flinkere på sosiale medier. Men jeg har det ikke i meg, og akkurat det tror jeg kommer til å bli mitt «downfall». Jeg bruker det ikke selv, og jeg vet ikke hva som skjer der. Når jeg lager ting og legger dem ut der, så føler jeg at det er som en bestefar som ikke får til klikkeren på TV-en, sier Dybdahl.
– Men jeg føler fremdeles at det er musikken som gjelder uansett. Du kan ha en så god plan og være så god på sosiale medier som du vil, men hvis musikken ikke treffer, så kommer du ikke så langt.
Tidsmaskin
Nå venter konserter i Kristiansand, Bergen, Trondheim, Oslo, København og Stavanger. Fortsatt er mange av låtene fra de to første platene blant Dybdahls mest populære, og det er noe han omfavner.
– Jeg blir litt som en tidsmaskin, jeg, på disse spillejobbene. Folk har jo kanskje et forhold til noen av disse sangene, og kanskje de har et ekstremt spesifikt forhold til dem, hvor de minner dem om en viss fase i livet eller noe lignende, sier han og legger til:
– Det er liksom musikkens mest magiske ting, å kunne transportere deg tilbake til akkurat det øyeblikket. Det er veldig gøy, i de tilfellene jeg klarer, å se utover publikum når jeg spiller de gamle sangene og tenke «hva er det de tenker på?».
(©NTB)
